Stedsutvikling gjennom bygningsvern utfort av kvinner!
head


GUDRUNS TIDSREISE

På Søndre Dyvesvevolden i Nordre Land er ikke framskrittet fra 1950-tallet, med vask og springvann på kjøkkenet, modernisert med bad og innedo. Gudrun Håvelsrud (74) har holdt barndomshjemmet i hevd slik det var når hun overtok for 20 år siden.

Tidsreisa når man tråkker over dørstokken på Søndre Dyvesvevolden leder tanken tilbake til 1950-tallet. Utslagsvasken i kjøkkenet er på plass. Gangen med trappa opp til soverommene er nymalt, grønn,- ikke i dagens «kaffe latte» farge. Kjelene som henger i det kalde spiskammerset forteller om et nøkternt og praktisk hverdagsliv. Interiøret i stua er hverken supplert med IKEA-møbler, arvegods eller nostalgiske kupp fra auksjoner eller loppemarkeder. Alt står slik det var når Gudrun overtok for 20 år siden.
– Jeg prøver å holde hemet akkurat sånn det har vøri støtt. Mor var opptatt av å bevare, alt skulle passes godt på. Det skulle være som det var og man skulle være fornøyd,
forklarer Gudrun.

Gammelt

Våningshuset på bruket Søndre Dyvesvevolden var opprinnelig ei lita stue fra tidlig på 1800-tallet. Onkelen til Gudruns oldefar kjøpte stedet i 1887. Han var barnløs, derfor ble det bestefaren, som vokste opp på nabogarden som overtok. Omtrent ti år før Gudrun ble født flytta bestefaren til naboeiendommen og foreldrene tok over bruket. For å huse ungeflokken bygde de på gang og andre etasje med tre soverom,- og slik står huset i dag. Stua ble ikke brukt så mye. Men når yngstedattera Gudrun skulle konfirmeres i 1952, ble nye vinduer satt inn. Samtidig ble veggen mellom stua og kammerset ble tatt bort og rommet ble lyst og fint. Den umalte gulvplanken ble erstattet av golvbelegg
– Far kjøpte belegget på Dokka. Jeg husker de rulla det ut. Det var så fint, synes jeg,sier Gudrun.

Kvinneliv

Når Gudrun var ung ble bruket drevet av 3 par kvinnehender,- mora og de to søstrene tok seg av dyrestell og inneliv mens faren lå ute i skogen på jobb. For å hente vann og parafin nede i dalen om vinteren, kjørte de kjelke. Med bilvegen som kom på 1950-tallet ble det enklere få tak i ting. I 1947 kom strømmen.
Selvsagt var det trælsomme dager. Men jeg har mange gode minner også. Jeg er glad for å kunne se tilbake på plassen jeg har vokst opp, sier Gudrun Håvelsrud.

Samlingssted

Når Gudrun vokste opp bodde det 13 barn i «Juvsvebygda» i Nordre Land. Selv om vegen i dag avluttes med parkeringsplass rett utenfor døra, er det bare noen få eldre innbyggere igjen. Gudrun Håvelsrud er fritatt for boplikt. Hun overnatter skjelden. Men hver vår og høst samler hun slekta til vasking og pynting av stue, kjøkken og soverom. Mellom fjøs og uthus, på nyslått plen og i velstelt hage har unge og eldre myldret på søskenbarntreff.
– Jeg vil at Dyvsveen skal være et samlingssted for familien. Vi skal leve enkelt her. Greie oss slik det er. For meg er det viktig at plassen blir stående og tatt vare på. Slik kan barn og barnebarn se hvordan det var før, smiler Gudrun Håvelsrud.

OM GURDRUN HÅVELSRUD (74)

Pensjonist etter arbeidsliv på kjøkken og kafé. Som mange 17 åringer begynte arbeidslivet på turisthotell i Valdres. Men samtidig reiste man hjem for å hjelpe til der en hørte heme.
To år i Danmark som barnepike og gikk på kurs i matlaging.
5 barn, 10 barnebarn og ett oldebarn.

KOMMENTER!